|
Etter og ha hvert et par dager i Amsterdam og New
York var det deilig og endelig sette beina på
Trinidansk jord. På turen var også Arne og Harry
med. Når vi kom ned så ble vi mottatt av 'Jesse
James', dvs taxien til de fleste båtfolk. Han sto og
veivet med et skilt der sto 'Spetakkel' på. Han
innlosjerte oss på baren imens
han spang av gårde for og lage nytt skilt og hente
passasjergruppe nr. 2. Vi delte maksi-taxi med en
Rik amerikaner, kona og svigerfaren. De hadde den
nest største båten i marinaen, dette var ikke noen
seilbåt og heller ikke 29 fot som min. Er ikke
sikker men den må ha hvert over 60 fot og prisen tør
jeg ikke tenke på. Synd vi aldri gikk over og hilste
på.
Når vi endelig kom fram til marinaen og båten vi
skulle sove i (på land) så var luka ned låst og
resepsjonen stengt?, der var ingen annen utvei enn
og bryte seg inn. Vi festet et tau til låsen og dro
til med vinsjen til hengselen ga etter. Etter
innlosjering gikk vi til baren i marinaen som etter
hvert ble en av sommerferiens mest besøkte steder.
Stemningen var topp og betjeningen bra. Vi ble kjent
med en Amerikansk aleneseiler som fylte 40 den dagen
og hele betjeningen.
Dagene som fulgte ble litt hektiske da vi
ønsket og komme på vannet fortest mulig. Fort gikk
det da også men i ettertid tror jeg mye kunne hvert
gjort annerledes. :-) På vei over fra docken
til der vi skulle ligge for kvelden stoppet motoren
og det tok 20 hektiske minutter med god hjelp fra
naboen og hans gummibåt (heretter kalt ding-dong)
før vi kunne slå oss til ro og konstatere at båten
nå var godt fortøyd. Under middagen (i puben)
så kom der et par kjempebølger som førte til at en
av fortøyningene
røk rett av. Og vi som hadde fortøyd stamt og godt.
Båten hoppet opp og hugget hele
landgangsplanken i to. Canadieren som for lengst hadde
skjønt av vi var amatører hadde ikke tatt noen
sjanser og lagt ding-dongen sin i mellom oss så den
tok mesteparten av støyten i stedet for skroget
hans!. Etter en telefon til Jostein i Norge så fant
vi ut at man måtte skru på kranen til
bensintilførselen for og holde motoren i gang, dette
hjelp betraktelig. Det neste som gikk i stykker var
festet til girwaieren, dette fikk vi hjelp til og
fikse av en aleneseileren vi traff og allerede neste
dag var vi klar for vår første tur.
Turen gikk til chacachikare (noe i den duren der)
en ubebodd øy som var en perle. Vi ankom rett ved
solnedgang og selv om vi var altfor sent ute, hadde
navigert en del feil og måtte sitte oppe på vakt
hele natta fordi vi ikke kan noe om ankring så ble
oppholdet helt fantastisk. Maken til natur og deilig
sted har jeg ikke sett før. På vei hjem til puben
etter to dager på øytur så døde motoren igjen, denne
gangen 1 meter fra der vi skulle plukke opp
fortøyningsbøya. I panikk så heiv vi ut ankeret og
dreiv kun 70-80 meter fra bøya. Vi fikk låne 100
meter med tau fra nabobåten som vi kjørte fram med
ding-dongen og dro oss til bøya. Vi fant ut at etter
så mye trøbbel så var det best og bare la båt være
båt og tilbrakte de neste par dagene i puben og på
lokale restauranter.
Etter og ha fikset motoren (en ledning til coilen
var brekt i koplingen) igjen så bar det til scotland
bay. Dette er på fastlandet men der er ingen veil
som går der så det var også en liten perle. Vi ble
her kun to dager men siden vi nå trodde vi kunne
dette med oppankring så fikk vi i alle fall sove om
nettene. Jeg sov ute i cocpiten sånn bare i tilfelle
men det var sikkert like bra og sove ute som inne
for varmt er der i alle fall.
Planen var egentlig og seile til Tobago men siden
Harry fikk vondt i ryggen og vi hadde bevist at vi
ikke er verken heldige eller særlig gode til dette
her så bestemte vi oss for og ta fly i stedet for.
Der var ikke spesielt mye og se på Tobago for oss
men de hadde Casino med øl så vi fikk brukt en god
slum penger.
Resten av turen gikk stort sett greitt, vi fikk
opp båten og den ligger nå trygt på land hos Power Boats igjen. Alt i alt så må jeg si meg
fornøyd med at vi ikke ødela båten mer enn vi gjorde
for maken til nybegynnere og trøbbel har jeg ikke sett
maken til.
I skrivende stund er dette ca 4 mnd siden og de
fleste problemene er glemt. Nå går jeg bare og
venter på at det skal bli påske så jeg kan reise ned
og prøve igjen. Denne gangen må det gå litt bedre
for denne gangen har jeg ikke returbillett.
Kjell Otto Stave |
NORSK
