|
Som så mange andre seilere før oss så var første
oppdrag på Galapagos og finne de som er igjen av
Norske utvandrerne.
I 1923 kom der en del Nordmenn til Galapagos for og
drive med fangst og fiske, dette gikk imidlertid
ikke så bra og de fleste returnerte etter hvert til
Norge. Vi fant huset til den første som kom
her. Sigurd Graffer sitt hus så mer ut som en
potetkjeller enn et hus men det lå i alle fall ved
stranda. Der er nå et hotell med mange bungalower
hvor huset står og de holder på og fikse opp men
Sigurd sitt hus skulle de bevare som en slags
turistattraksjon.
I 1935 midt i de dårlige tredveårene så kom
der på ny Nordmenn som ville slå seg ned her. De
kjøpte land (20 hektar) og begynte med jordbruk.
Flere av disse returnerte også etter hvert til Norge
men familien Kastdalen ble igjen. Torvald, Marie,
sønnen Alf og 'tante laila' slo seg ned i høylandet
og begynte og dyrke poteter, lage smør, jakte
villsvin, drive gård og bygge hus. På den tiden var
der ikke mye til veier her så de brukte esel til og
frakte varer fram og tilbake til byen. Alf som bare
var ti år når de kom her vokste etter hvert opp og
begynte og jobbe på gården. Sammen med faren sin så
hentet de under krigen en okse fra Panama som på en
måte revolusjonerte melkeproduksjonen her da de få
kuene som var her var villkuer som ikke ga mye melk.
Der finnes nå en melk som heter 'la Nouega' og
navnet er selvforklarende. Alf giftet seg
etter hvert med en innfødt og fikk to barn. Torvaldo
og Maria.
Vi var så heldige og treffe både Torvaldo og
Maria. Joar ringt til kona til Torvaldo og vi
avtalte møte med han på Hotellet som familien nå
også driver. Torvaldo tok oss med opp i høylandet
hvor familien nå til sammen har over 200 hektar med
jord. Han viste oss landskilpadder som hekker sammen
med familiens kuer og huset som ble påbegynt i
tredveårene. Huset er nå fullt av norske ting og
blir brukt som et slags museum for turister på
hotellet. I huset har de enda mye av det gamle som
familien brukte for og livnære seg tidligere. Det
var virkelig som et museum og vi satte stor pris på
besøket.
Torvaldo er nok dessverre den siste fra denne
familien som kan Norsk, han lærte det egentlig med
et uhell pga. 'bestefar' kun snakket Norsk på sine
gamle dager men han har kalt opp en av sønnene sine
etter Bestefar 'Alf' så en vet jo aldri.
Vi vil med dette takke Torvaldo for
gjestefriheten og for at han tok seg tid til og vise
oss rundt, der var ikke så mye vi fikk gjort til
gjengjeld men etter og ha sett det utslitte tauet
som holdt luken i resepsjonen hans og med båten full
av tau så var vi raske til og komme og reparere. |
NORSK
